En langhelg med yoga, naturopplevelser fra hesteryggen og deilig, lokal mat på det vakre Venabygdsfjellet. Vi sover og spiser på tradisjonsrike Spidsbergseter. Opplevelsen av å være tilbake på hesteryggen etter 20 år? Fra hjertet i halsen til indre ro og mestring.
Vi bor på Spidsbergseter Resort Rondane, og etter en god natts søvn og en deilig frokost setter vi kurs for stallen Venavind. Det er ikke mer enn 150 meter fra duften av nybakt brød i hotellets frokostbuffét til eimen av sagflis i stallen, men likevel er det mange tanker som rekker å fare gjennom hodet på den korte veien bort. «Hva er det jeg har blitt med på? Jeg har jo ikke ridd på 15 år! Hvordan kommer dette til å gå? Kommer jeg i det hele tatt til å klare dette?» En rask blikkutveksling med Rebecca, og jeg ser at hun føler det på samme måte.
Det første møte med stallen og Therese
Med forsiktige steg og med hjertet i halsen setter vi føttene inn på stallgulvet. Imot oss kommer en dame ikledd ridestøvler, en burgunderrød flisgenser med tydelige tegn på stallbruk og et stort smil – Therese. «Er det dere som er Jomfrureiser – er det dere som skal ut og ri?!».
Vi nikker og smiler tilbake, om noe nølende. Hun starter med å høre om vi har ridd mye tidligere, noe vi kan fortelle at vi ikke har – og hun nikker bekreftende. «Fint, da tar vi det rolig» sier hun. Hun fortsetter «På rideskolen her hos meg lærer du å ta vare på hesten med både stell, oppsaling og ridning, slik at man føler seg trygg rundt hesten… Så dette skal dere få være med på i dag». Hun viser oss litt rundt i stallen og allerede i løpet av de første minuttene begynner pulsen å bli roligere. Det er tydelig at Therese er vant til å omgås og lære opp nybegynnere. Hun snakker rolig, og ingen spørsmål virker for dumme. Etter omvisningen forteller hun at hestene vi skal ri, Anna og Knut, står ute på beitet – og at nå skal vi ut og hente dem.
I løpet av dagen skal vi gjennom følgende program
Hente hesten på beitet
Stelle hesten: rense hover, børste med ulike børster, gre man og hale
Sale opp og sette på hodelag
Ridetur i fjellet
Avsaling og stell
Sette hestene tilbake på beitet
Og alt dette lærer vi :-)
Stell av hestene
Tilbake i stallen etter å ha hentet hestene på beitet, blir vi med Therese inn på utstyrsrommet og finner frem børster og diverse utstyr. «Tiden i stallen er like viktig som den på hesteryggen – slik at man blir kjent med hestene», sier Therese. «Det skaper trygghet».
Vi begynner med det mange gruer seg mest til, meg selv inkludert: å rense hovene. Jeg må innrømme at ulike scenarier av hestehov mot jentekropp farer gjennom hodet før jeg nærmer meg hesten. Therese står ved siden av meg – og forklarer rolig, mens jeg lar en usikker hånd følge hestebenet og lener meg mot Anna for å få henne til å løfte hoven. Men Anna er også vant til å omgås nybegynnere og løfter hoven forsiktig selv. Jeg kjenner en følelse av mestring komme snikende. Dette går jo bra! De andre tre hovene går som en lek – og vi fortsetter med børstene.
«Tiden i stallen er like viktig som den på hesteryggen – slik at man blir kjent med hestene.»
Anna står og spiser høy, mens jeg lar den ene børsten etter den andre stryke over ryggen hennes. Mens jeg børster hører jeg lyden av hesten som tygger. Rytmen fra at hun maler høyet mellom tennene er taktfast og gjentakende og jeg lukker øynene og legger kinnet mot den varme hesten. Det er godt å bare være.
Når vi er ferdig med stellet henter vi sal og hodelag på salrommet. Therese forklarer underveis og hjelper oss der vi måtte trenge. Hun spør alltid om vi vil prøve først – og er tydelig på at vi ikke trenger å gjøre noe vi føler oss ukomfortable med. Men vi prøver, vi mestrer og vi smiler. Med ett forstår jeg hvorfor tiden i stallen er så viktig. Hvordan hvert børstestrøk gjør oss tryggere, hvordan vi av hver lyd og bevegelse lærer oss mer om lynnet til hesten vi snart skal sitte på ryggen til og hvordan håndtering av utstyr gjør at vi får en opplevelse av livet med hest. Vi tar med oss Knut og Anna ut på ridebanen, og idet jeg slenger høyre beinet over hesteryggen kjenner jeg at jeg ikke gruer meg lenger. Anna og jeg er en duo nå. Et tospann.
Ut på tur!
Vi starter inne på ridebanen, hvor Therese demonstrer hvordan vi får hestene til å gå, hvordan å styre hestene til høyre og venstre og å stoppe. Hun ber oss sette oss litt lengre frem i salen, ha helene ned og viser oss hvordan vi holder tøylene – og så er vi klare for tur!
Vi rir bortover en grusvei og forbi hotellet før vi kommer over på fjellstier. På veien passerer vi både frittgående sauer, turgåere med sekker på ryggen og trehytter med gressbelagte tak som flyter inn i landskapet. Hestene tar oss over stokk og stein, gjennom gul-trukket bjørkeskog og forbi bekker og vann. Ganglaget er rolig og vi følger hestens bevegelser gjennom fjellandskapet. Vi gynger i takt med hesten. Hvilepuls.
Opp i høyden
Utflukten fortsetter opp steinbelagte stier mot Veslefjell. Man merker hvordan hestene er fjellvante mens de tråkker seg oppover åskammen. Sten etter sten. Hov foran hov. Ut i lyngen for å unngå å gli. Jeg styrer unna de største stenene. Vi hjelper hverandre oppover, Anna og jeg. Knut og Rebecca.
På toppen av bakken møtes vi av utsikten mot storslåtte Rondane Nasjonalpark. Landskapet er åpent, og man ser blålige silhuetter av fjell mot horisonten hvor enn man vender hodet. Solen varmer i ansiktet og den skarpe luften fyller lungene. Øynene hviler mot åskammene og rumpa mot hesteryggen, det er helt stille og vi ser ikke et annet menneske på mils avstand. Therese peker ut og navngir de ulike toppene, tipser oss om fine turer og deler lokalkunnskap. Det er tydelig at hun er godt kjent i Venabygdsfjellet.
Siste hinder for dagen er en liten bekk vi skal krysse. Vi rir i rekke og én etter én bykser de store hestene gjennom vannet og over på tørr grunn. Vi fortsetter et lite stykke før vi igjen skimter hotellet og stallen – dagen nærmer seg slutten.
Vi hopper av hestene, tar av sal og hodelag, børster lett over de varme kroppene før vi igjen tar på grimen og setter kursen tilbake mot beitet. Jeg gir Anna en god klem og takker for turen, før jeg tar av grimen og lar henne gå mot beitemarken. Rebecca og jeg takker Therese for en flott dag – og kan fortelle at vi begge gleder oss til å komme tilbake.
Vi ses igjen!
Vi går fra stallen med en helt annen følelse enn den vi kom med. Opplevelsen har utelukkende vært positiv. Vi har begge kjent på følelsen av usikkerhet og vært redde for å feile – for så å oppleve å utfordre disse tankene og å oppleve mestring. Vi gikk fra å ha hjertet i halsen, til å finne hvilepulsen på hesteryggen. Det å ri gjennom det majestetiske landskapet og å kjenne hvordan kroppen følger hesten og hesten følger landskapet som en dans mellom natur, menneske og hest – det kan ikke beskrives som annet enn magisk. Vi er begge overbevist om at dette, dette ønsker vi å gjøre igjen – dette må flere få oppleve!
Til slutt må vi få si tusen takk! Takk Therese, Knut og Anna og Venabygdsfjellet, for en fantastisk dag i den norske fjellheimen. For god og rolig veiledning, for tålmodighet og rolige bevegelser og for flott natur og høstfarger.
