Publisert 29. mai 2024

Fra fremmede til gode venner

Svingdørene på Gardermoen danser runde på runde foran meg. Reiseglade mennesker strømmer inn og ut av flyplassen. Kanskje har de også begitt seg ut på et like stort eventyr som meg? Eller kanskje mitt er det aller største?

Reisefeber

Vel inne starter kofferten min reisen før jeg gjør. Jeg ser for meg at den allerede har funnet koffertene til damene jeg skal reise med og fått en god tone. At den ikke er ensom. Tanken får meg både til å ville le og gråte på samme tid, nå har det gått trill rundt for meg. Det er en koffert! Før jeg rekker å forville meg dypere i egen tankestrøm, rykkes jeg tilbake til virkeligheten når køen i sikkerhetskontrollen våkner til liv og snor seg fremover. Pulsen min øker litt i det jeg klapper meg på alle lommer for syvende gang etter jeg ankom flyplassen. Pass, lommebok, mobil... De er fremdeles akkurat der de var for 5 minutter siden.

Til tross for at jeg har tryggheten av alle de viktigste eiendelene med meg, slipper ikke bekymringen helt taket. Det er vel egentlig ikke kofferten som har vært redd for å være ensom. Jeg skal på tur med helt fremmede damer, hva om de ikke liker meg? Hva om vi ikke har noen ting i felles? Hva om...

"Hallo! Er dette din sekk?" sier en streng stemme.
Jeg ser opp og får øyekontakt med en sikkerhetskontrollør. Blikket mitt glir til sekken hun holder i hendene, og visst er det min!
"Javisst! Ja, den er min!" utbryter jeg.

Er det bare mulig. Jeg har gledet meg til denne turen i flere måneder, og nå som jeg endelig er her, er jeg helt ute av vater.

Jeg kjøper meg en bok og en kopp kaffe mens jeg venter på at gaten skal bli annonsert på skjermen. Rundt 10 minutter senere er det klart: "Alicante, Gate A3”. Hastig setter jeg kursen mot gaten. Det er i den nye delen av flyplassen, og jeg har ikke fløyet herfra før. Selv om jeg registrerer at det er lyst og mer moderne, kjenner jeg at tankene mine vil et helt annet sted.

Det første møtet

Gaten ligger rett framfor meg, og beina mine sakker farten helt på eget initiativ. Jeg innser at jeg ikke har forberedt meg på hva som skjer nå. Jeg husker å ha lest at vi skal samles på gaten. Skal jeg håndhilse på alle når jeg kommer bort? Er det en klemme-situasjon? Vent - hvordan vet jeg hvilke damer som er “mine” damer?? Hva om jeg er den første som har kommet? Tankekjøret minner meg om en tenåringsversjon av meg selv som jeg trodde var borte for lengst.

Plutselig ser jeg reiselederen, jeg kjenner henne igjen fra bildene. Det store krusete, røde håret er ikke til å ta feil av. Hun sitter sammen med 5-6 damer jeg antar tilhører reisefølget mitt. Jeg tar to dype pust ned i magen, før jeg setter kursen mot de. I det jeg nærmer meg, spretter reiselederen opp og kommer mot meg. Det klirrer i smykkene hennes og de fargesprakende klærne hun har på seg, står i sterk kontrast til de ellers så grå omgivelsene flyplassen har å by på.

"Hei! Skal du være med på reise med Vilja?" spør hun varmt.
"Ja, det stemmer!" svarer jeg så entusiastisk jeg klarer.
Reiselederen drar meg rett inn i en klem før hun introduserer seg som Christin.

Hun tar meg med bort til resten av reisefølget, som alle reiser seg, tar meg i hånda og hilser, og smiler. Umiddelbart kjenner jeg at pulsen synker. Det er som om jeg kan kjenne varmen av fellesskapet allerede. En av damene, Linda, heter hun, tar armen min og sier: "Det er ledig plass ved siden av meg! Vi skal bo på rom sammen."

En fremmed romvennine

Mitt første innstinkt er å bli lettet når jeg skjønner at jeg skal dele rom med Linda. Hun virker nemlig som akkurat min type menneske. Men når jeg ser rundt meg skjønner jeg at jeg hadde blitt like glad og lettet uansett hvem av disse damene jeg skulle ha delt rom med. Latteren sitter løst, alle smiler og prater, nysgjerrige spørsmål stilles, og historier deles. Det er den varmen og åpenheten som utstråles som skaper den umiddelbare følelsen av trygghet og tilhørighet.

Det tar ikke lang tid før jeg er et engasjert medlem av de pågående bli-kjent samtalene. Vi snakker om hvor vi kommer fra, hva vi jobber med og hva vi brenner for. Vi prater om barn, barnebarn og kjæledyr. Vi prater om forventninger og bekymringer. Jeg har blitt en del av velkomstkomiteen og jeg legger merke til endringen i damene fra de ankommer gaten, til de har blitt "tvunget inn i varmen". Det er som om jeg kan se gleden spre seg i dem. Noen har vært med på gruppereiser tidligere. Andre er, som meg, på sin aller første gruppetur. Fra jeg ankommer gaten til vi er fremme på hotell Cap Negret i Altea, går unna på et blunk. Tiden flyr virkelig i godt selskap.

Etter litt kveldsmat er det på tide å finne oss til rette på hotellrommene og få oss en god natts søvn. Rommet er moderne og fint, vi har et stort bad, to deilige senger, sofa og en stor balkong. Jeg gleder meg til å se utsikten derfra i morgen tidlig, kanskje jeg skal nyte morgenkaffen min der?

Når lyset er slukket, blir jeg liggende og prate med romvenninnen min. Hvis noen hadde hørt oss nå, hadde de kommet til å trodd at vi var gamle venner. Jeg kan ikke huske sist jeg klikket så godt med noen fra første sekund. Jeg tror det handler mye om en innstilling og en åpenhet som mange av oss, meg selv inkludert, lukker inne i oss selv når vi blir voksne. Fy søren som jeg har savnet denne følelsen fra jeg var barn.

Bildet viser tre forskjellige scener: To kvinner klemmer hverandre og smiler mot kameraet, med flere personer i bakgrunnen. En gruppe mennesker står på en klippe med utsikt over havet, og de løfter armene i været i en seiersgest. Fem kvinner sitter mot en vegg og gjør en øvelse som ser ut som en vegg-squat, og de ser ut til å ha det morsomt sammen.

Første treningsøkt

Riiiiing! Riiiiing!

Vekkerklokkens inntrengende lyd river meg ut av den tunge søvnen. Jeg har sovet som et lite barn, det er tydelig at gårsdagens inntrykk ga behov for dyp søvn. Linda går på badet først mens jeg tar på meg treningstøy. Gud, jeg håper virkelig ikke alle de andre er i veldig god form. Gårsdagens klump i magen har nok en gang meldt sin ankomst. Jeg minner meg selv på at det stod at treningen skal passe for alle. Jeg trener jo litt. Litt, innimellom. I perioder...

Når var sist jeg hadde en sånn periode igjen? Uff, nei, dette gjør ikke situasjonen bedre.

Linda kommer ut av badet før jeg rekker å tenke noe mer over egen form og ego.

"Nei jøss! Se på hu 'a. Nå seru gæli sprek ut!" utbryter hun med sin joviale Fredrikstad-dialekt når hun får øye på meg. Jeg klarer ikke holde tilbake smilet. Det er utrolig hvor stor forskjell en liten kommentar kan gjøre på innstillingen vår.

Vi tar med oss yogamatter og hver vår uåpnede pakke med treningsstrikker ned. Mens vi rusler, diskuterer vi forventninger og tanker. Linda forteller meg at heller ikke hun har trent noe særlig på en stund etter en skade, men at hun håper turen kan lære henne noen tips og være inspirasjonen hun trenger for å komme i gang med trening i hverdagen. Det er jo akkurat det jeg håper også.

Tenk at jeg var nervøs for å dele rom med en fremmed dame? Nå går jeg her, side om side med ei dame som raskt har blitt en sparringspartner, trygghet og rett og slett en venninne.

Vi ankommer treningssalen samtidig som et par av de andre deltakerne som jeg kjenner igjen fra dagen før. Trude og Renate tror jeg de heter. De har også bodd på rom sammen. Raskt blir det tydelig at også disse damene har funnet en god tone etter bare noen timer som romvenninner. Renate setter sitt eget spytt i halsen mens hun prøver å fortelle om noe morsomt Trude hadde gjort kvelden før. Mens Renate hoster og harker forsøker Trude å fullføre historien, men hun ler så mye at tårene triller og hun utstøter lyder som kun minner om ord mellom hikstene. Det begynner å demre for meg at dette fellesskapet kanskje vil ha en større innvirkning på meg enn jeg hadde sett for meg.

Treningsøkten går over all forventning. Christin leder oss gjennom øvelser som handler om å bli trygge på hverandre. Hun motiverer oss til å pushe oss lenger, samtidig som hun oppfordrer oss til å lytte til kroppens signaler og hjelper oss å tilpasse øvelser der kroppen sier stopp. Reiselederens innstilling smitter over på deltakerne, og alle heier på hverandre. Aldri i mitt liv har jeg opplevd en treningssetting hvor jeg har følt meg så ivaretatt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg tidvis kanskje har vært litt forfengelig og brukt mer energi enn nødvendig på å bekymre meg for hva alle rundt tenker om meg når jeg trener. Og ja, jeg vet man sier at alle bare bekymrer seg over seg selv - men det er vanskelig å la vær! Her har ikke engang tanken streifet meg, jeg har vært mer opptatt av å bidra til å gjøre de andre gode og gjøre mitt beste. En befriende følelse.

Bare 24 timer

Ute er det grått og trist og regnet siler ned. Her det vanligvis pleier å være 20 grader på denne tiden av året, er det i dag bare usle 14. Det er ikke akkurat drømmeværet på sydentur. Vanligvis ville mørke skyer ute fort blitt til mørke skyer i hodet mitt også. Likevel kjenner jeg ikke på den skuffede følelsen jeg er vant til at kryper innover meg når det er gråvær. Jeg kjenner til og med litt ekstra etter - men nei, jeg merker at jeg faktisk ikke gremmes over været.

“Se der! Det er en hel liten andeflokk ute i bassenget” utbryter en av damene.

“Det er godt bassenget kommer noen til gode da hverfall” flirer en av de andre i respons.

Vi sitter inne med hver vår kopp med deilig latte, og føler oss aldri så avslappet etter et besøk på hotellets spa-avdeling. Vi møttes for knappe 24 timer siden, og likevel har stemningen beveget seg naturlig fra bli-kjent til behagelig god allerede. Straks skal vi gjøre oss klare for dagens ettermiddagsøkt før vi skal nyte en felles middag. Noen av damene har avtalt å møtes for en liten gåtur mellom trening og middag, de har nemlig funnet ut at man kan leie paraplyer i resepsjonen - er det noen sak?

Min romvenninne strener av gårde på tur med paraplygjengen når jeg tusler tilbake til hotellrommet etter ettermiddagstreningen. Jeg tar meg en varm og god dusj, før jeg setter meg for å lese litt.

Nesten hele dagen har gått og jeg innser at jeg ikke har sjekket værmeldingen for de neste dagene - rett og slett fordi jeg har hatt det så hyggelig at regnværet ikke betyr noe. Jeg er støl i magen, delvis fordi vi har trent og delvis fordi jeg har ledd så magemusklene krampet seg. Før jeg dro, trodde jeg virkelig at det som skulle være med meg hjem etter denne turen, skulle være påfyll av d-vitaminer, utsikten fra fjellet vi skal bestige og minnene om forfriskende svømmeturer i et turkist badebasseng. Nå skjønner jeg at denne turen kommer til å bli så mye mer enn hva jeg hadde sett for meg. Selv om fjelltur er fint, er det enda bedre i godt selskap, som heier på deg på vei opp.

Jeg vet at disse damene kommer til å heie på meg på vei opp.

Dette er en fiktiv historie basert på ekte erfaringer fra flere reiser og flere damer. Bildene er hentet fra ekte reiser og er ikke direkte tilknyttet denne historien. Vi håper du likte fortellingen og finner trygghet og visshet i at fellesskapet som oppstår på tur er en unik opplevelse i seg selv. God tur :)