«Herregud. Nå lever jeg!» – Andreas opplevelse fra treningsreise til Zanzibar
Andrea Merg (29) hadde egentlig bare én tanke i hodet for 2025: Hun ville reise til et skikkelig tropisk sted. Hvor det var, var egentlig ikke så viktig – de eneste kravene var: palmer, kritthvit sand og turkisblått hav så langt øyet kunne se. Det som skjedde videre føltes som en rekke tilfeldigheter – som viste seg å være kanskje alt annet enn tilfeldige.
«Zanzibar – en reise som føltes «meant to be»»
Da Andrea begynte å snuse på tanken om å reise til et tropisk sted, nevnte søsteren hennes at en kollega hadde vært på Zanzibar. Andrea husker at hun tenkte at det hørtes litt urealistisk ut – både langt unna og som en tur som krevde mye planlegging.
Kort tid etter fortalte en kollega, helt tilfeldig i en samtale, om den fantastiske turen hun hadde hatt til Zanzibar noen år tidligere – en reise hun aldri kom til å glemme. Zanzibar igjen. Det hørtes flott ut, men kanskje litt for flott.
Samtidig hadde Andrea allerede bestemt seg for at 2025 skulle være året der ting skulle skje. Å melde seg på yogalærerutdanning var et av valgene – litt skummelt, litt spontant, men helt i tråd med hvordan hun ønsket at året skulle bli. Der møtte hun Christin Kalve, PT, treningscoach og maks livsnyter – og leder på flere av Vilja sine reiser.
Allerede første gangen de pratet sammen fortalte Christin at hun arrangerte treningsreiser. Det hørtes helt fantastisk ut, men Andrea tenkte ikke så mye mer over det der og da. Hun hadde aldri vært på en slik reise før, og visste ikke helt hvordan det fungerte.
Så, i begynnelsen av mars, fikk hun plutselig en e-post fra Christin som inviterte til en ny treningsreise. Og hva viste bildene i e-posten? Hvit sand og turkisblått hav! Destinasjonen var Zanzibar.
Siden desember hadde Andrea gått med tanken om å reise til et tropisk sted, og plutselig fikk hun muligheten rett i fanget. Zanzibar hadde blitt nevnt flere ganger rundt henne, uten at hun egentlig hadde lagt så mye i det. Men hva er oddsen for at hun, helt tilfeldig, møter en person som arrangerer reise til akkurat Zanzibar?
Det var da hun fikk følelsen av at Zanzibar og hun – de var meant to be.
Hun gjorde kanskje det mest spontane hun noen gang hadde gjort, og dagen etter var reisen booket. Resten er historie.
Et fellesskap på tvers av alder
Andrea hadde aldri reist på gruppetur før, men opplevelsen overrasket henne positivt fra første stund. Samholdet som oppsto i gruppen var helt unikt, og det mest rørende var at alle – uavhengig av alder – hadde omtrent samme grunn til å reise. Det var et ønske om mer indre ro, og om å gjøre noe helt nytt, litt utenfor komfortsonen.
Andrea pleide å tulle med venner og kollegaer om at hun skulle «finne seg sjæl i Zanzibar». Det slo henne ganske raskt at hun ikke var alene om den tanken. Hun ble kjent med alle i gruppa, og selv om hun var yngst og den eldste var 76 år, glemte hun helt alderen. Det spilte rett og slett ingen rolle. De var bare en ordentlig fin gjeng som hadde det sykt gøy sammen.
Hun sitter igjen med minner for livet.
«Pole pole» – livet i et annet tempo
Noe av det som gjorde aller mest inntrykk på Andrea underveis var hvor annerledes tempoet var på Zanzibar. Her hjemme haster vi ofte fra den ene tingen til den andre – men, for hvilken grunn egentlig? Et uttrykk som stadig ble gjentatt var «pole pole» – rolig, rolig. Og det var virkelig noe lokalbefolkningen levde etter. Det tok ikke lang tid før Andrea og resten av gruppen fulgte etter. Og kroppen digget det. Det var ingenting de skulle rekke, og til tider skjedde det ikke så mye heller. De aksepterte det, og det var en helt fantastisk følelse.
Trening uten stress – men med stor effekt
I løpet av reisen lærte Andrea også mye om trening – men trening med sunn fornuft. Christin Kalve har en helt egen tilnærming til det å trene uten stress, og med fokus på å gjøre kroppen sterkere både fysisk og mentalt. All treningen var overkommelig, uansett alder og utgangspunkt. Gruppen trente med egen kroppsvekt og strikker, i tillegg til yoga og pusteøvelser for å stresse ned.
Andrea kjente på en enorm mestring. Hun spøkte med at bicepsen hennes hadde blitt større etter turen – selv uten tunge vekter. For henne gjorde denne måten å trene på trening mer realistisk i en hektisk hverdag. Korte økter kan være mer enn bra nok – og kroppen er helt enig.
Mantraet til Christin er enkelt: Det handler om bevegelse – og om å lytte til hva kroppen trenger.
Det er et mantra Andrea fortsatt lever etter, selv uten 30 grader, sol og turkisblått hav rundt seg.
Uforglemmelig øyeblikk
Andrea husker spesielt ett øyeblikk fra reisen. Hun satt i en båt ute på det turkisblå havet og så rundt seg. Og så kom tanken:
«Herregud. Nå lever jeg!»
Det er akkurat den følelsen hun forbinder med å reise mer organisert. Man slipper stresset og kan bare være til stede. Samtidig sikrer man seg masse nye inntrykk – og det er jo nettopp der gleden i en reise ligger.
Egenkjærlighet i praksis – gjør det gjerne igjen
Til andre som vurderer å bli med på en slik reise, har Andrea en oppfordring:
Penger kommer og går, men opplevelsene lever videre.
Å reise på en slik tur er rett og slett egenkjærlighet i praksis. Du kommer hjem som en ny, bedre og sterkere versjon av deg selv.
